Candid

To have this girl visiting me, helping me move, and having an awesome time.



Eating sweet-rice dishes at flea markets

Browsing for hidden treasures

..and finding them.

To walk the bridges, grasping in the beauty of New York



Someday I wanna live in one of these streets

Look up, you are invited

Protection

Moved to Astoria, Queens this month with my roomie Annemarie - I'm grateful.



America, New York, I like you. Don't let me ever take the moments here for granted.

 

Good night

Miss this class

Since I'm majoring in fashion, I thought I should show you guys some of the fun classes at school - Visual Merchandising. I love being creative and be given opportunity to create something other than essays (even though I like that too, mostly). I'm done with this class though, this spring quarter I only have business classes. 


Our first project: make a color wheel - I made 3D flower wheel.

Another project: make a shadow box (mini store window) inspired by a scene from one of the Sex and The City movies. I chose Carrie Bradshaw's wedding gown by Vivienne Westwood. I redisigned the dress, well-inspired by Charles James' famous Clover Leaf dress. Such a fun project! I miss my sewing machine here though. 

Summer feeling 2.0

Skriver paa engelsk fra naa av.

Hello there, long time no see! I'm still in New York, if there was any doubts, still loving the life in the big city. Well, lot's of things has happened since last post, "Summer feeling". Haha, I survived the arctic winter in New York, barely. Now it's 20+ outside - summer already! 

Well, I will try to post more frequently than once or twice a year from now. Stay tuned, my dear family and faithful friends who still checks this blog for updates. Miss you guys.




Summer feeling

Det er fortsatt sommer i New York, eller hvertfall varmt nok til å gå med skjørt. Jeg trives utrolig bra både på skolen og ellers, og begynner endelig å klare å finne frem her i byen! Haha, subwayen var litt kaos i begynnelsen.

Det er mye å gjøre på skolen akkurat nå, men deilig å endelig komme i gang med det! Skjønner ikke hvorfor så mange sier første året er soft, men det kommer nok helt an på hvilke professorer man har i fagene. Prøver og eksamener blir laget av hver enkelt lærer, så noen har det nok lettere enn andre. Fagene jeg har dette quarteret er business organization and management, introduction to the fashion business, computer applications, og foundations of critical reading. 

Ellers har jeg joinet skolens fotball lag, Berkeley Knights. Veldig gøy å spille igjen, og vi får sponset alt treningstøy og fotballsko fra Nike. Joinet også skolens Fashion Club forrige uke. Hver uke skal vi møtes for å planlegge eventer, være litt kreative, og diskutere vår åpenbare felles interesse. Gjennom denne klubben vil vi også få mulighet til å jobbe under Mercedes Benz Fashion Week, Couture Fashion Week, og andre eventer. 
Menighetene her er fantastiske! Spesielt Hillsong Church NY bør man absolutt få med seg om man er her - ungdom, bra musikk, og utrolig sterke taler. 


Freedom Tower


The National Dessert Day, trodde vi. Det var visst i Januar, men who cares! 




Finally

Da har vi omsider skaffet oss et sted å bo! Jeg bor med tre andre jenter i et rolig strøk i Harlem, et par kvartaler fra Central Park. Leiligheten vår er nyrenovert og har både oppvaskmaskin, vaskemaskin og tv. De siste dagene har vi brukt på Ikea, og nå skal siste dag før skolen begynner brukes på å skru opp møbler. Yey!


På toppen av Empire State. Kan vende meg til å kalle denne byen hjemmet mitt!

New York fashion and carnival week

Jeg tok ikke så mange bilder av motefolket utenfor showene desverre, men tok i det minste et par. Haha, det var mange ganger jeg lurte på om vi var på et karneval eller fashion event? Utrolig gøy å se hvor kreative folk kan være da, og hvor ville tilstander det blir når kjendiser beveger seg utenfor. Det så ut som en kampscene i Ringenes Herre, hvor de seirende fikk ta selfie med Kimora Lee Simmons da hun kom ut! Only in America, sier jeg.
Men må innrømme at det var litt gøy å se de kjente på første rad, og på Custo showet satt vi bak Nigel Barker og en av girlsa fra Orange is The New Black. 
Ble også kjent med mange hyggelige mennesker, folk flest er så lett å komme i kontakt med! Det er noe annet enn her i Norge hvor man blir sjokkert om noen gir deg et smil på gata. 















NYFW antrekk

Litt forsinket innlegg, men har ikke vært så veldig aktiv her i det siste. Vi hadde en utrolig bra helg på fashion week, klarer nesten ikke vente til neste gang!
Jeg fikk masse oppmerksomhet, eller rettere sagt, Malene Birger fikk det. Jeg hadde hvert fall på meg toppen fra den danske designeren, hvit skjorte, skjørt og heels fra Zara, konvoluttveske fra Jo Borkett.







Autumn wishes



Coat - Acne / Knit - Michael Kors / Backpack - Alexander Wang / Boots - Acne / Necklace - Maria Black
Coat - Weekday / Sneakers - Adidas / Earring hoops - Claires / Pearls - Nelly

Fra hverdag til fest

L'oréal Paris har en pågående konkurranse hvor vinneren kan smykke seg med tittelen "L'oréals offisielle trendsetter". Les mer om konkurransen, og meld deg på om du vil her (om du har blogg). Hver uke går de finalistene med flest stemmer videre i konkurransen, denne uken er det 25 som går videre. Jeg blir veldig glad om du klikker deg inn og stemmer på meg. Takk!
I første omgang er temaet "fra hverdag til fest". Her vil jeg dele noen enkle tips jeg går for om jeg har veldig dårlig tid.


Hverdagssminken min er ganske simpel. Her har jeg bare sminket huden med primer fra Dior, så sminken holder hele dagen! L'oréal BB cream og litt ID mineralpudder, Rouge fra YSL. Til slutt Diorshow Overcurl mascara.
Om jeg skal noe spesielt etter jobb, og har dårlig tid, trenger jeg ikke fjerne sminken. Bare et par enkle knep med skygger gjør susen!

Legg en eyeliner strek nede ved vippekanten. Øyenskygger: 1 - Legg en gullfarge med shimmer på øyelokket opp til globallinjen. 2 - Legg en mørkebrun skygge fra utkanten av øyet, dus utover i globallinjen og litt ved vippekanten. 3 - Legg en lys shimmer i øyekroken og under øyebrynene. Legg et ekstra strøk mascara, litt lipgloss, og vips - ferdig!


Når det kommer til antrekk er det ikke mye som skal til for å gå fra hverdag til fest. Har jeg ikke anledning til å skifte klær, vil jeg skifte tilbehøret. I dette tilfellet byttet jeg ut Birkenstocksene og jobbvesken med et par pumps og en simpel konvoluttveske. 

Jeg konkurrerer i L'Oréal Paris Trendsetter Search 2015

A favorite designer


by Peter Pilotto

Wishlist


1. The Laundress fabric care - 2. LAFCO champagne scented room diffuser - 3. House of Waris mannequinn - 4. David Ehrenstråhle Monumental guide to NY - 5. MoMa paper bag vase - 6. Lee Broom crystal bulb and pendant - 7. Osborne and Little cushion - 8. Missoni Home cushion

Acceptance

Endelig fikk jeg svar på skolesøknaden min. Jeg kom inn på Berkeley College i New York!
Jeg skal gå en treårig bachelor i business administration med major i fashion marketing and management. Fikk også scholarship, heldigvis!
Økonomi, markedsføring og ledelse rettet mot en karriere innenfor moteindustrien - perfekt.
Ser frem til nyttige og lærerike internships, jobbe backstage under fashion week, lære av forelesere med lang erfaring innen moteindustrien, og til å skaffe meg et nyttig nettverk av kontakter.
Drømmen min er å fullføre denne utdanningen, få mye erfaring underveis, kanskje ta master, for så å etablere meg innenfor den norske moteindustrien. Ettersom den norske moteindustrien ikke kan sammenlignes med feks. NY, Milano, London osv, betyr det at mulighetene for etablering og utvikling er mye større og lettere her i landet. Oslo bør settes på kartet på lik linje med Stockholm og København, jeg har trua.
Som jeg gleder meg til September! Nå må jeg bare finne et sted å bo. 

Happy feet


Nike Air Max Thea Print skal gjøre våren og sommeren behagelig for føttene mine. De var utsolgt i Norge, men Ebay er alltid løsningen! Billigere og.

HM Ørepynt




Har du forresten sett
denne videoen? Husk å sende sms SOS til 2160, og gi et barn som fryser i Syria en jakke. 90 kr well spent.

New York


                          

Herregud, når fikk jeg slik konkurranseflaks? 
Jeg deltok i en konkurranse på fashiolista.com i samarbeid med Mango. 
Den gikk ut på å sette sammen et walk-in closet med fem utvalgte favoritter fra den nye Mangokolleksjonen, som du ville brukt og kombinert under New York Fashion Week. Ble veldig glad da jeg fikk vite at mitt lille bidrag vant meg og en venninne New York-tur!


Du finner profilen min på fashiolista her.  Fashiolista.com er for øvrig et veldig bra nettsamfunn for moteinteresserte. Tips!

Winter details





brosje og skjorte fra topshop / genser fra acne

Til Anne Kari, fra Anne Kari


To pakker kom i posten i går. En av dem inneholdt ny klokke, ettersom min forrige ble stjelt.
Den andre inneholdt et par sorte sandaler fra Birkenstock. Denne typen sandaler har vokst på meg siden forrige sommer. Nå er de ikke lenger stygge, bare stygg-fine og veldig behagelige! 

Holzweiler ft. Annabel konkurranse

 


Jeg vant dette nydelige silkeskjerfet fra Holzweiler, designet av Annabel Rosendahl. Har ønsket meg dette og Celine Aagaard sitt i en evighet.
Konkurransen var å komme med beste forslag til hvordan du ville stylet skjerfet.
Jeg ville hatt et sort høytlivsskjørt i skinn, kombinert med en sort lose-fit tee i lin, med skjerfet hengende rundt nakken med endene ned foran. For å fremheve midjen ville jeg hatt et sort tynt belte utenpå skjørtetlivet og skjerfet. Over vil jeg ha en lys oversized coat, og sorte spisse heler i skinn, og en herreinspirert sølvklokke på håndleddet.
Gleder meg til å ta dette i bruk!

DIY Chanel 5 parfume flower vase

1. Jeg lastet ned skrifttypen "Couture" her, og satt sammen dette bildet i Pixelmator (bra side med andre skrifttyper også). Men du kan enkelt og greit lagre mitt under.
2. Skriv ut bildet på fotopapir. Jeg skrev ut flere på en side i forskjellige størrelser, så jeg fant et som passet perfekt.
3. Bruk litt lim for å feste bildet på en firkantet vase. Denne rektangelvasen fra ikea er perfekt, og veldig lik parfymeflasken!
4. Bland gul konditorfarge i litt vann i vasen, og sett i noen fine blomster. Vips! En Chanel Number 5 blomstervase. Enkelt og greit!


Eiffeltårnet mitt er fra Ebay forresten, du finner det her for 38 kr (mitt er 25 cm).

Elie Saab Haute Couture

Nå er det litt vel mye kollasjinnlegg fra min side her kjenner jeg, men dagene går til jobbing stortsett, så lite interessante bilder å dele her.
Ellers sitter jeg og grubler på hvilke skoler jeg skal søke på denne våren! Har allerede begynt å skrive både norske og engelske motivasjonsbrev og søknader, så gjelder det bare å se hvilket valg jeg til slutt havner på. Gleder meg uansett til å komme tilbake på skolebenken, og til å studere noe jeg er veldig glad i!

Jeg har fulgt nøye med på Couture uken i Paris på Style.com, og jeg må si det er mye fint! Ikke bare Chanel og Elie Saab, men utrolig mange andre franske motehus også. 
Men kjolene fra Elie Saab er virkelig noen av de vakreste å se på catwalken, og fortjener et innlegg.



Interiour

Straight from Paris



Hvem skulle ikke vært på Paris Fashion Week akkurat nå? Med Cara Delevingne på catwalken iført nydelige kreasjoner, og som avsluttet hele showet i brudestasen! 
Karl Lagerfeld og resten av designerteamet i Chanel har satt sammen en intet annet enn fantastisk couture kolleksjon for denne våren. Så mange fine snitt, materialer, og utsmykninger - alt i duse, kalde pastellfarger. Her er det hvertfall mye inspirasjon satt sammen i en kollasj.
En ting er sikkert, jeg skulle gjerne hatt et par sneakers fra Chanel! Hei komfort, farvel til høye heler fremover.

2014

Blanc Canvas

Let's put a contrast to the black on black trend this spring; white on white. 


Definition She Wolf

Pronunciation: (shé'woolf"),
-n.pl. -wolves. 
1. a female wolf. 
2. a predatory woman.
 
A female that is regarded as predatory, rapacious, and fierce. These females normally stick to themselves or in packs with other she-wolves. A she-wolf is a successful, independent woman who knows what she wants and won't stop until she has reached the top. These women are never afraid of standing out in a crowd, or to speak their mind and stand up for what they believe in.









pictures and editing: me / wolves: weheartit

Nyttårsforsett

Et av mine få nyttårsforsetter er å finne ut hva jeg vil studere videre.

Jeg har jo fullført et år på sykepleieren, og har nå permisjon dette året, så jeg kan begynne på andre året til høsten om jeg vil.
Men vil jeg fortsette å studere noe jeg ikke brenner for?
Jeg liker å jobbe med mennesker, men å tilbringe 40 år av mitt arbeidsliv i en hvit uniform er ikke drømmen, det har jeg måttet innse.
Det er ikke alltid så realistisk å nå drømmen heller.
Barndomsdrømmen var å enten bli veterinær eller popstjerne. Desverre har jeg verken karakterene eller sangstemmen til å bli det! 

Etter jeg var på åpen dag på School of Fashion Industry, på Treider i Oslo, har jeg ikke klart å legge tankene mine helt til side.
Å studere moteindustri hadde vært noe jeg hadde gledet meg til hver eneste dag. I løpet av årene på skolen ville jeg nok funnet ut om jeg vil jobbe innenfor markedsføring og PR, motejournalistikk, styling eller til og med kombinere flere ting. Westerdals og BI har heldigvis linjer jeg kan ta i tillegg for å stille sterkere etter endt utdanning.
Nå skal jeg bare hente frem litt kreativitet og tegne, finne ut hvilken av kjolene jeg vil sy, og få et av fire innleveringsarbeid til opptaksprøven overstått.
SOFI er ikke en linje for å bli designer, men det er ikke det jeg sikter mot heller. Jeg vil bare bli flink på flere områder. Å bli flink til å tegne og sy er absolutt ikke negativt.
Å jobbe med noe innen mote er vel en litt mer realistisk drøm enn å bli popstjerne da i det minste? 

Når jeg leser dette høres det ut som om jeg allerede vet svaret på nyttårsforsettet mitt. 



Svar på spørsmål om Afrika

Jeg har fått en del henvendelser og spørsmål angående frivillig arbeid i Afrika av flere som vurderer å gjøre det samme. Tenkte jeg skulle samle noen av spørsmålene og svare på de her. Er det noe du fortsatt lurer på - spør! 

Hvordan kom du på å jobbe frivillig?

Jeg har alltid hatt lyst til å reise, men aldri faktisk gjort det.
I dette innlegget skrev jeg tankespinnet som surret rundt i hodet mitt i fjor vår. Jeg ville reise, men jeg ville også gjøre noe bra, jeg ville lære om den tredje verden. Jeg tenkte først på Zimbabwe, men dette var mye dyrere enn å jobbe i Sør-Afrika, så jeg og Martine bestemte oss for Sør-Afrika isteden. Om du leser innlegget mitt og kjenner deg igjen i mange av de samme tankene - reis du også. Du vil ikke angre et sekund.

Hvilken organisasjon reiste du med?
Jeg reiste med GoXplore, som tilbyr bla. frivillig arbeid med barn, dyr og mer rundt om i hele verden. De samarbeider med organisasjonen SASTS i Sør-Afrika som finner vertsfamilie eller volunteerhouse, og arbeidsplasser. Les mer på GoXplore.no.

Hvordan bodde du?
Jeg bodde i Strandfontein, Western Cape Town. Denne landsbyen ligger ca. en time utenfor Cape Town. Når du bestiller reise kan du bestemme hva slags område du vil bo i. Jeg bodde i en vertsfamilie sammen med venninnen min jeg reiste med. Etter to uker flyttet det inn en tysk jente, Michelle, som også jobbet frivillig. 

Hvor mye koster det?
Å jobbe åtte uker kostet 11500. Dette er inkludert henting på flyplassen, og mat og utgifter de åtte ukene hos vertsfamilien. Vi var jo i Cape Town to uker også - en uke før vi dro til familien, og en uke før vi dro hjem til Norge, da måtte vi betale hostellopphold selv så klart. Vi brukte vel over 10 000 på flybilletter, og lommepenger tørr jeg ikke regne over engang. Men om du er forsiktig med pengene trenger du ikke bruke så mye, du får jo mat hos familien. Men kort sagt, turen er de beste investerte pengene noen gang. 

Brukte du mye lommepenger?
JA. Mye mer enn vi hadde planlagt. Vi dro inn til Cape Town i helgene, og sov på hostell der. Dette var billig, men mat, shopping, transport, weekendturer og opplevelser kostet. Vi brukte også mye penger på mat osv. til barnehjemmet.

Hva slags forhold fikk du til vertsfamilien?
Vi bodde med en alenemor og datteren hennes. De bodde i andre etasje, vi i første. Vi fikk verdens flotteste vertsmor som jeg fortsatt daglig har kontakt med. Hun var veldig pratsom og snill, jeg kunne snakke med henne om alt fra hvordan dagen hadde vært til gutteproblemer. Jeg kan få råd om alt mulig, og hun spør ofte hvordan jeg har det og forteller at hun savner oss.
Den tyske vertssøsteren vår fikk vi et veldig godt forhold til, og hun er en av de jeg savner mest! Å bo sammen med Martine og Michelle var veldig fint, vi ble jo som søstre, ettersom vi tilbrakte hver eneste dag sammen både hjemme og på jobb. 
Vi fikk ikke noe forhold til vertssøsteren vår, altså datteren til vertsmoren vår. Hun var alltid på jobb, og når hun først var hjemme var hun sliten og sov. 

Hvordan var maten?
Det gikk mye i det samme. Karri, kylling, ris, poteter, saus og gryter. Det er veldig god mat, men jeg savnet lettere måltider og grønnsaker!

Hva er de største forskjellene i Afrika i forhold til Norge?
Hmm det som forbauset meg mest er faktisk at jeg ofte lurte på hvorfor alle virket så glade hele tiden. De hadde jo ingenting? 
Selvsagt var det mye fattigdom og elendighet i slummen, men alikevel så mye glede.
Afrika er en del av den verden som mangler økonomisk overflod, men vi som har det er neppe lykkeligere av den grunn.
Mitt inntrykk er at psykiske problemer er noe som hører den vestlige verden til. Vi har så mange bekymringer, og negative holdninger og tanker at vi ødelegger for oss selv.
I Afrika spilte ikke det materalistiske så stor rolle. Ingen av barna satt med nesa trykt ned i iPhones eller iPads verken på skolen eller fritiden. De lekte i friminuttene, de hoppet tau, danset, spilte med klinkekuler, og etter skolen så jeg dem leke ute i hagene med søskenflokkene sine. Hva i all verden skjedde med barna i Norge? 

Merket du store kulturforskjeller?
Tja, en god del. Afrikanske mennesker virker generelt mye hyggelige enn nordmenn du møter på gata. Et smil og et hyggelig "hello" utveksles alltid når du går forbi noen. Stygge blikk, baksnakking eller sure mennesker var det lite av.
Religion stod også veldig sterkt der nede. Den kristne troen var veldig sterk både i familien og på skolen. 

Merket dere mye til kriminalitet?
Vi ble jo ranet to ganger. Første gang hadde noen brutt seg inn på hotellrommet vårt, andre gangen ble vertssøsteren vår frastjelt kamera, penger og kort da vi tok en minibusstaxi. Tyvene der nede er veldig flinke, vi la ikke merke til at han lusket seg ned i sekken hennes selv om vi satt og så på han hele taxituren.
Ellers var vi forsiktige og holdt oss mye inne om kveldene. Strandfontein var et rolig strøk, men politiet fortalte oss om mange hendelser som skjedde. Barn som ble forsøkt voldtatt, innbrudd overalt, drap, vold og mer. Det er en grunn til at alle husene har gitter over vinduene sine - det er forferdelig mange innbrudd. Men aldri gå alene, ikke gå ute i mørket om kvelden, og ikke gå i gater eller steder hvor det nesten ikke er mennesker.
Vi så aldri vold eller opplevde noen spesielt ubehagelige situasjoner, og det er jeg glad for! Men det kommer nok an på hvilket område du er. GoXplore og SASTS sender ikke frivillige til områder som er veldig farlige. Det var en grunn til at vi måtte kutte samarbeidet med dem for å jobbe på barnehjemmet i slumområdet. De vil ikke ha blod på sine hender om noe skulle skjedd oss.

Hvor jobbet dere? 
Vi jobbet i hver vår 2. klasse på Dennegeur Primary til å begynne med. Om du har lest bloggen har du nok fått med deg at vi ikke følte dette levde opp til våre forventninger om å jobbe frivillig med å hjelpe barn. Vi besøkte barnehjemmet Abaphumeleli Home of Safety i townshippen Khayelitsha, da innså vi at de har et enormt behov for flere hender der, og bestemte oss for å jobbe der også. Desverre er det vanskelig å komme seg dit hver dag, så vi kombinerte skolen og barnehjemmet, et par dager på hver i uken. Vi startet et innsamllingsprosjekt på barneskolen, hvor vi samlet inn enormt mye klær, mat, leker, bøker, skoleuniformer, såpe, penger og ting barnehjemmet hadde behov for. Jeg er veldig glad vi havnet på skolen alikevel og hadde muligheten til å sette i gang dette.



Hva sitter du igjen med?
Det er så mye. Hvor skal jeg begynne?
Opplevelser jeg aldri ville vært foruten, minner jeg tenker på og smiler av hver eneste dag, en tysk bestevenninne, en afrikansk familie jeg kan besøke og bo hos når jeg vil, mange nye venner, og lærdom som har hjulpet meg utrolig mye. Å bli kjent med barna på barnehjemmet og skolen er noe av det fineste som har skjedd meg. Følelsen av å bli satt pris på, og at den gode jobben du gjør virkelig betyr noe er verdt mer du aner. Jeg har en hel bærepose med brev, kort og tegninger fra barna - savner de ikke mindre når jeg ser på disse.
Jeg har blitt så mye mer selvstendig og sikker på meg selv, og følelsen av å ha gjort noe bra betyr mer enn noe materalistisk noen gang kan. Jeg har fortsatt kontakt med Nick fra barnehjemmet som holder meg oppdatert og sender meg bilder fra barnehjemmet, så jeg føler jeg hvertfall fortsatt har et lite innblikk i hvordan de har det.
Jeg sitter igjen med utrolig mye stolthet, styrke og lærdom. 



Hva slags turer og steder anbefaler du å se i Sør-Afrika?
Sjekk ut HotSpots2c in South Africas weekendturer. Meld deg på Western Cape weekend turen og Garden Route.
På disse turene besøker dere mange kjente steder som Kapp Det Gode Håp, Cape Point, Chapmanns Peak, en selkoloni, Bettys Bay og alle pingvinene, Bloukraans Bridge hvor du absolutt bør gjøre verdens største strikkhopp, haidykking, gruvekryping, safaritur, townshipbesøk og mye mye mer.
Ellers anbefaler jeg selvsagt å gå tur til Lions Head og Table Montain, dra på Camps Bay, Blouberg Beach eller noen av de mange andre fine strendene. Dra på marked i Long Street, shopping på Victorias Warf på Waterfront. Alt dette i og rundt Cape Town.
Men viktigst av alt vil jeg anbefale deg å be den lokale politistasjonen din hjelpe å arrangere en tur i en township, altså et slumområde. Spør om de kan eskortere deg og fortelle om stedet, ta deg med til noen familier, og dra innom skoler og barnehjem. Forbered spørsmål til menneskene du møter der, ta bilder, film. Selv om det er mye sterkt du får se og høre, er det ikke noe du vil være foruten når du først er i Afrika. Som tidligere nevnt var vår dag med politiet i Khayelitsha township den første dagen vi møtte ekstrem fattigdom på så nært hold, første gangen vi faktisk gråt av å se elendigheten, men også dagen vi ble introdusert for det fantastiske barnehjemmet vi senere fikk jobbe på.



Er du fornøyd?
Les innlegget og gjett selv.

To julegleder under treet


Endelig har jeg verdens deiligste cardigan i den fineste fargen; acne raya, og en ny favorittkåpe fra zara.

That jacquard dress

Klokken er tre! Fler enn meg som har snudd døgnet totalt?
Kom hjem "nettopp" til Notodden etter kveldsvakt på Langerud i Oslo. Som jeg har savnet både pasienter og kollegaer der - må være et av Oslos koseligste steder å jobbe.
Slenger inn noen bilder av antrekket både 2. juledag og på familiemiddag i Oslo. Favorittkjolen for tiden kan ikke brukes bare én gang i julen!

 

 








Zara kjole, sko og coat / Jo Bukett veske / Afrikasmykke kjøpt på marked i Cape Town

Et litt sent juleinnlegg

Hei.. Nå var det lenge siden forrige innlogging på blogg.no.
Det dummeste jeg ser er når bloggere unnskylder seg fordi det er for lenge siden forrige oppdatering, "unnskyld for at jeg har andre ting å gjøre i julen". 
Jeg har hvertfall kost meg veldig! Det har vært så fint å se igjen venner jeg ikke har sett siden før jeg dro, selv om tiden har flydd. 
Jeg drakk min første flaske vin på tre måneder i går. Det merkes i dag! 
Ida og jeg måtte få litt julestemning selv om snøen har forsvunnet av alt regnet. Hvilken bedre måte å gjøre det på enn pepperkakebaking?


Underveis. Bringer flashbacks fra baking i barnehagen.

Ble fine da. (Sett bort fra at baksidene var helt sorte og brent!) Har vel aldri kunnet skrytt på oss noe særlig bakekunnskaper.

Juleselfie er da lov.

Dette er favoritt-tøysegutten og meg på julaften. Som jeg har savnet å kose med den "lille" bamsen der.

Fikk masse fint, tross at jeg ikke ventet meg noen gaver ettersom jeg fikk litt økonomisk hjelp hjemmefra da jeg var i Afrika! Viser dere senere. Nå gleder jeg meg bare til mer romjulskos med familie og fine venninner, nyttårsfeiring, og til å jobbe som en helt denne vinteren/våren. Har til nå skaffet meg tre jobber, og muligens en fjerde!
Ønsker dere som fortsatt klikker dere inn her en riktig god jul videre! Håper dere koser dere med familie og venner. Vi skrives senere! 

Familie

AK: Hei mamma! Jeg tok tattovering her i Afrika jeg.
Mamma: NEI, hva har du gjort mot deg selv..
AK: Se da
Mamma: Okey, jeg liker den!


Familie na aan die hart - Familie nær mitt hjerte.

Video: Sør-Afrika 2013

Video: Our fingerprints don't fade from the lives we touch

Chanel No.5 Bottle Bag

     
Tidenes kuleste veske? Bare synd prislappen ikke er like kul.

Success is not to be pursued; it is to be attracted by the person you become

Alt jeg har lært, opplevd og sett den siste tiden kommer til å prege meg resten av livet.

Alt jeg går gjennom, alle menneskene jeg møter, og alle valgene jeg tar bidrar til å forme den personen jeg er på vei til å bli.
Jeg vil bli den personen som drar andre opp. Jeg vil være den som dømmer minst mulig, og har en forståelsesevne, medfølelse og godhet som jeg verdsetter så høyt i andre mennesker.

Jeg er sikker på at da flyet landet på den hvite bakken, kom det hjem en mye sterkere jente enn før hun dro.
Jenta som kom hjem til mammaen og pappaen sin, vil sette pris på alt hun har og alle mulighetene livet gir henne på en helt annen måte.
Det finnes så mange viktigere ting enn å bli likt av alle, ha den perfekte kropp, å passe inn i den verden hvor idealene er uoppnåelige, og hvor å se lykkelig ut er viktigere enn å faktisk føle seg lykkelig.
All den tid du bruker på å tenke, planlegge og drømme om alt du vil forbedre, og hva du skulle gjort og sagt på en annen måte er tiden du kaster bort mens livet går forbi deg.
Jeg nekter å vie livet mitt til å være misfornøyd, og ikke føle meg bra nok.

All den tid vi jenter bruker på å sammenligne oss selv med andre jenter, er tid vi kunne brukt på å innse hvor bra vi allerede er.
Jeg har lært at om noen jeg er veldig glad i behandler meg som om jeg kan byttes ut på fem minutter, er det ikke meg det er noe galt med.
Jeg er så takknemmelig for å ha innsett hvor sterk jeg er på egenhånd, og at livet mitt er fantastisk uten noen som trekker meg ned.

Jeg skal heller ikke ha dårlig samvittighet for å blogge om mote når barn i Afrika sulter, for å sette det litt på spissen.
Du kan være glad i overfladiske ting også, så lenge du har et stort hjerte og ikke låser deg inn i den bobla hvor du ikke vil se verden utenfor.

Jeg skal ikke la tiden min og alt jeg lærte i Afrika gå i glemmeboken.

Skyt meg gjerne for å si det, men jeg har aldri vært så fornøyd med meg selv som det jeg er nå.
Det har ikke noe med utseendet, eller hva noen andre sier å gjøre. Det har noe med den følelsen av at jeg har gjort akkurat det jeg var ment for å gjøre.
Fortsetter jeg å gjøre ting som gjør meg glad, er jeg faen så sikker på at jeg skal ha et lykkelig liv.
Da mener jeg ikke bare instagram-lykkelig, men lykkelig på den måten at jeg ikke trenger å overbevise andre om det.

Overfladiske ønsker


1. Ny Marc by Marc Jacobs lommebok (den forrige ble stjelt i Afrika!) / 2. Acne Raya / 3. Marc by Marc Jacobs Baker klokke (min forrige MBMJ klokke ble også stjelt i Afrika) / 4. Nytt skjerf fra Acne (mitt grå ble stjelt i Oslo! Hva er det med denne flaksen min?) / 5. Baies lys / 6. Nye skinnhansker / 7. Voluspa lys / 8. Frends headphones / 9. Rose gold Triwa klokke / 10. Gull- og sølvsmykker fra Dogeared / 11. Puter fra Missoni Home (eller fine kopier) / 12. Branch bowl fra Z Gallerie

We got holes in our hearts but we carry on

Det er mange triste historier om barna i Khayelitsha jeg kan fortelle, og jeg garanterer at jeg kun vet et par av de. Det gjør meg nesten kvalm av å skrive det ned, men jeg vil ikke unnlate å skrive ned realiteten.

Flere av barna på hjemmet har HIV, noen har sykdommer fordi mødrene drakk under svangerskapet, og de fleste har opplevd grusomme ting og har veldig sterke psykiske problemer som følge.

En av jentene ble voldtatt flere ganger av en ansatt på det forrige barnehjemmet hun bodde på. Da dette skulle opp i retten var saksnummeret borte. For tusen rand (500 kr) kjøpte han saken og fikk saksnummeret og anmeldelsen til å forsvinne. Saken ble henlagt. Korrupt? Ja.

En av de andre jentene ble gjort til prostituert av moren, da hun var i en alder fra 2 til 6 år. Jeg blir helt kvalm av å tenke på at en mor kan la menn voldta babyen sin og til og med ta betalt for det!
Jenta er nå tenåring og har ikke blitt voldtatt siden det nye barnehjemmet tok seg av henne, men hun vil selvsagt alltid være preget av det hun har gjennomgått.

Mot slutten fikk barnehjemmet fem nye babyer.
Det fineste jeg så var hvor godt disse babyene ble tatt imot av de eldre barna. Barna satt som tente lys rundt babyene som ble matet, og bare stod og så på babyene som sov.
De har kanskje ingen mor og far, men de er heldige som har nesten 30 søsken som er glad i dem.
Selv om det som sagt er mange grusomme historier, så er det helt utrolig hvor fine alle disse barna er. De kaster seg over oss, leker, tuller, ler, smiler og viser så mye glede! Det var utrolig trist å ta farvel med de, vi ble jo så glade av å være der med dem. Jeg savner å høre de synge sanger på afrikaans og xhosa, jeg savner å se de danse midt på gulvet, og jeg savner å se de store smilene deres allerede.
Ingen tvil om at disse små har satt sine spor i hjertene våre.































Well done is better than well said

Det tok oss åtte uker før vi begynte med innsamlingsprosjektet vårt.
Vi hadde to uker å samle inn penger og ting på. Forestill deg hva vi kunne fått til om vi hadde startet innsamlinger fra uke en.

Klassene på skolen hadde eskene sine stappfulle, vi ble jo helt satt ut av å se hvor engasjerte barna har vært. De hadde kommet med utrolig mye fine klær, sko, bøker, leker, og masse mat.
De har også vært flinke til å samle inn penger, glassene var fulle av mynter da vi samlet inn.

Nick, vår amerikanske venn som jobber ubetalt på barnehjemmet, fikk ansvaret for å fordele alt rettferdig, og sørge for at om noe er til overs så går det til et av de andre barnehjemmene i Khayelitsha.
Nick er en av de mest beundringsverdige menneskene jeg har møtt. Han er egentlig en økonom som dro på en to-ukers ferie til Sør-Afrika for et år siden. Da besøkte han barnehjemmet, men dro dit og ante lite om at senere skulle jobbe der. Han ble glad i barna, og så hvor sterkt de trenger hjelp. "If I don't take care of them, no one else will", sa han.
Han sa opp jobben hjemme i Amerika, flyttet hit, og jobber nå ubetalt 7 dager i uken på barnehjemmet.
Han lever på det lille han har igjen på sparekontoen, og disse pengene på mat til barna, legebesøkene deres, og andre nødvendige utgifter på barnehjemmet.
"I want to wake up every day, feeling like my life has a meaning in this world. Finally, I do".

Problemet er at barnehjemmet har få, eller ingen, sponsorer. Noen av de mer kjente barnehjemmene her nede får mye penger i støtte fra hjelpeorganisasjoner. Målet er at også dette barnehjemmet skal få økonomisk støtte.
Box of Hope var en liten start, og jeg er så stolt av barna som klarte dette, men jeg er også stolt av oss selv.
Jeg er stolt av at vi har gjort et godt eksempel for fremtidige bidragsytere og frivillige, og vist organisasjonene vi reiste med at vi kom oss til barnehjemmet trygt og pent hver eneste gang. Så, forhåpentligvis kanskje organisasjonen SASTS vil sende fremtidens frivillige til dette barnehjemmet også.







Grateful

for the time I got to spend with these two beauties.
Michelle has gone home to Germany now, and we already miss her so much!
Hope you know that I feel so blessed and priviledged for getting to know you, and for having you as a sister in Strandfontein.
Love you!








Pictures taken at Blouberg Beach, looking at the beautiful Table Mountain sunset

First step of our project; bringing awareness

Denne uken har vi vært i en del klasser for å snakke om prosjektet vårt - The Box of Hope.
Vi samlet barna på matten rundt oss, og spurte "how many of you guys know what a township is?".
Ca. 10 av 40 rakk opp hånden, resten satt som spørsmålstegn.

Vi begynte med å forklare barna om disse slumområdene, og hvordan menneskene lever der. Vi fortalte hvordan de fattige barna i Kayelitsha lever, i forhold til dem selv. Barna i townshippene ville gjort alt for å få leve som barna på Dennegeur Primary.
Vi fortalte om barnehjemmet og historiene til noen av familiene vi har snakket med. Vi fortalte om toalettene der, hvordan de får tak i mat (det lille som er), og om barna som er forlatt og tvunget til å klare seg selv.
Vi hadde også med dataen min og viste bilder fra slummen.
Jeg har aldri sett klassene så stille og fokusert før. De satt med store øyne og var like sjokkerte over alle bildene som vi var da vi så det i virkeligheten.

Ingen av de hadde sett noe lignende. Gatene i Strandfontein er gjennomsnittlig fine, husene har tak, gjerder, og har dører med lås på.
Ingen av barna hadde sett township-skur før, og de syntes det var utrolig trist å høre om barna som bor i Kayelitsha. Vi fortalte og viste bilder av den lille jenta jeg skrev om tidligere.
Vi hørte visking "I wanna take her home to my house", "I wanna help her!", etc.
Det var hvertfall tydelig at det ikke var mangel på medfølelse eller manglende lyst til å hjelpe, men heller et stort hull i kunnskap om fattigdom i nærområdet deres.
Kayelitsha township er en kjøretur på 10-15 min fra skolen.. Og enda har ikke barna hørt om det.

Da vi spurte "Do you wanna help these kids that you have heard about today?" var klassenes entusiasme enorm!

The Box of Hope er ikke noe stort hokus-pokus, men det er så enkelt og fint at det er gjennomførbart! Det er det viktigste.
Vi setter en kasse i hver klasse på skolen, her kan barna legge ting de vil gi barna i Kayelitsha. Klær, sko, såpe, bleier, boksemat, ris, og annen mat som ikke råtner fort, leker, tepper, tannbørster, tannkrem osv. Klassene har fått høre hva som trengs i slummen. De skal selvsagt ikke kjøpe nytt, men de skal gå hjem, snakke med foreldrene sine, og finne ut hva de allerede har som kan gis bort.
I tillegg kan de skrive brev til barna på barnehjemmene om at de ønsker å hjelpe dem, og at de ønsker de alt godt og håper at gode ting skal skje for dem. Tegninger og julekort blir også sendt med i esken.
Vi tok også bilder av klassene, som vi skal legge i hver eske, så barna som får tingene kan sette fjes på hjelpen de får.

Vi har også et "Jar of Hope", som er et syltetøyglass som står i hver klasse. Her legger barna 1 rand (eller mer) hver dag, frem til vi reiser. Da gir vi de innsamlede tingene og pengene til barnehjemmet i Kayelitsha, og forhåpentligvis kan vi gi til fler enn kun det ene hjemmet vi har besøkt.

Grunnen til at vi kaller prosjektet "Box of Hope" er at vi vil at barna i townshippen skal føle at noen bryr seg om de, og vil hjelpe de. De skal vite at det er håp for fremtiden, så lenge det finnes mennesker som vil hjelpe.
At barn hjelper andre barn må være noe av det fineste i verden. Jeg er så stolt av barna på Dennegeur, dere aner ikke!








Noen av barna har allerede funnet frem mye de vil gi!

Michelle's 20th!

Hvilken bedre måte å feire at Michelle er blitt "voksen" enn med en barnebursdag?
Jeg og Martine laget surprise party i bakgården vår før Michelle kom hjem, og overrasket henne med gave, is, popcorn, og enda mer digg. Vi satte godtestoppet vår på pause, og slo til med både pizzabrød og is. Kan ikke ha barnebursdag uten is vel? Nei.












Dette smilet er glad for is! For godt.

Summer in Africa

Denne helgen, og alle helger, er vi i Cape Town.
Her nyter vi både de fine strendene, Waterfront shopping, og storbylivet. Kontrastene mellom Cape Town og landsbygdene utenfor er enorme.
Menneskene i byen ser rike ut, og turistene gående med kart og kamera rundt nakken er i mangfold. Louis Vuitton, Gucci og andre store merker er linet opp nedover shoppingsenteret. Matbutikkene er enorme, og jeg sliter med å velge mellom de hundre alternativene av fruktpakker, salater og varmmat. Helgene her er ferier for oss, det føles ut som vi er i Europa igjen.



Orphanage in Kayelitsha & kids helping kids

Vi besøkte som sagt også et barnehjem i Kayelitsha township.
Barna kom løpende mot oss og hoppet på oss for å få klemmer. De var i alle aldre, alt fra to uker gammel, til 18 år. Ikke alle var inne når vi var der, men vi fikk hvertfall hilse på noen av de minste.
De mørke øynene og de tannløse smilene deres lyste opp da vi delte ut boller. Noen av barna var så tynne at jeg var redd for å brekke en arm eller ribbein om jeg løftet de opp.
Tennene var helt råtne, og skoene deres manglet såler.

Barna lå bunket oppover i skitne køyesenger på bittesmå rom de delte med mange andre barn.
Det stinket over hele barnehjemmet, og mangelen på hygiene var enorm. Jeg kan fortsatt ikke tro at barn lever der.

Den minste babyen var kun to uker da hun ble forlatt av moren sin. Moren overlot henne til barnehjemmet for å selv kunne rømme av gårde med en mann hun var forelsket i.
Den lille tulla smilte som en liten sol, og tviholdt med de små babyhendene sine rundt fingrene våre. Hun lo da vi kilte og vugget henne, og jeg slet virkelig med å legge henne tilbake i sengen da vi skulle dra.
En mor som forlater barnet sitt på den måten er virkelig ikke menneskelig.

Behovet for hjelp på dette barnehjemmet var helt tydelig enormt. Både i økonomisk, og flere hender til å hjelpe.
Jeg er så takknemmelig for å kunne få se dette stedet.

Vi vet endelig hvor de trenger hjelp mest av alt.

Desverre er organisasjonene vi reiser med lite fornøyd med at vi vil jobbe her, ettersom sikkerheten er lav. Vi må også ha politieskorte, eller sitte på med andre som jobber her.
Vi jobber for tiden med å få en ordning så vi hvertfall får være her noen dager i uken. I mellomtiden har vi kommet opp med et konsept vi skal presentere for barneskolen vi har jobbet, og fortsatt jobber hos, hvor barn hjelper barn.
Sitter i skrivende stund å lager en presentasjon av prosjekt "The box of Hope", som vi skal holde for alle lærerne på mandag. Forteller dere om dette senere, og krysser fingrene for at dette vil gjennomføres i alle klassene på skolen.











Virkeligheten

La meg fortelle dere om den mest meningsfulle dagen min i Afrika til nå..

Vi dro til Khayelitsha township en dag denne uken med politiet.
Vi måtte ha tre politibiler, og fem politibetjenter med oss for å kunne gå i denne slummen. Barna som bor der derimot, må vandre rundt alene i de skumle smugene.
Dette er den jæveligste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Det var så mye sterkere å se dette i virkeligheten enn på tv.
Kayamandi township kunne ikke sammenlignes med hva vi fikk se her.

Skurene i Khayelitsha var så langt øyet kunne se, og enda lenger.
Til nå er det ca. 1,2 millioner som lever i fattigdommen i Kayelitsha, og tallet stiger for hver dag, og kvadratkilometerne med skur (husene) vokser hele tiden.

Det stinket urin og avføring hvor enn vi gikk, og toalettene var bare noen små boder uten dører, vegg i vegg med skur hvor mennesker bor.
Mennskene vandret rundt i gatene uten noen mål, ungdommer stod ute og røyket weed, barn var forlatt og gikk rundt alene i disse farlige strøkene.

Politiet fortalte oss at det var normalt å få inn 10 rapporter om drap i løpet av en helg, og jeg tørr ikke tenke på antall voldtekt- eller ransrapporter de mottar hver uke, eller alle hendelsene som ikke blir rapportert..
Det er vanskelig å beskrive alt med ord, det går ikke. Heller ikke noen bilder kan gi et bra nok inntrykk. Men dette var første dagen i Afrika hvor vi faktisk gråt av å se hvor jævelig andre har det her.

Vi besøkte en familie som bor i et skur på to rom. Maks 7 kvadratmeter, og den eneste møbelen var en utslitt og skitten seng.
Her bodde det en psykisk utviklingshemmetgutt på 21 år.
Jeg ble helt stum av dette besøket. Glemte alle spørsmål jeg hadde forberedt, og bilder og video ble nesten glemt.
Dette kunne jo vært meg.
Om jeg selv hadde vært funksjonshemmet her hjemme i Norge, hadde mamma og pappa fått god støtte fra staten, og jeg ville fått alle hjelpemidler i verden. Jeg hadde fått nok mat, rene klær, en seng å sove i, og jeg ville fortsatt hatt et liv. Det ville familien min og.
Livet som funksjonshemmet i slummen derimot, er ikke et liv.
Den 21 år gamle gutten gikk i helt nedskiti klær med hull over alt, han luktet vondt, og tennene var helt råtnet bort. Han gikk bare rundt og rundt inne i skuret, og klarte ikke å kommunisere med noen.
Moren hans og resten av familien kan ikke jobbe og tjene penger.
De har ikke mulighet fordi det ikke finnes noen arbeidsplasser, og i tillegg må de alltid være hjemme for å passe på gutten.
Verden i townshippen er for farlig til å la gutten bevege seg utenfor skurets fire vegger.

Vi besøkte også et av barnehjemmene i townshippen, hvilket jeg skriver om i et annet innlegg senere. Forhåpentligvis får vi jobbe der også de neste ukene!
 
Vi ble nesten flau over at det eneste vi hadde med til menneskene vi møtte var litt såpe, tannkrem, tannbørster, dopapir, våtservietter og mat.
Men igjen, selv om man ikke ene og alene kan redde verden, betyr det ikke at man ikke hver dag skal prøve å gjøre en forskjell.






















































Garden Route og innbrudd

Forrige helg var vi på en weekendtur som heter Garden Route hvor vi blant annet gjorde verdens største bungy jump! Så da kan jeg vel komme hjem, ettersom både strikkhopping og haidykking er krysset av på bucketlisten min.
Vi dro også på safari, krøp i Cango grottene, kanotur, og koste oss rundt bål med resten av gjengen om kveldene.

MEN. Lørdag var jævelig.
Vi sjekket inn på Afrovibe backpacker lodge, sammen med resten av gruppen. Guiden vår skrøt så av hvor fint det var og hvor trygt det var her. Han hadde tatt med grupper hit de siste fem årene hver eneste helg.
Vi hentet dataene våre etter middag, og satt nede i loungen for å ta inn bilder. Da vi kom opp på rommet vårt stod døren åpen, og alle tingene våre lå strødd utover hele rommet.
Jeg begynte å grine! Både kamera (ikke speilrefleksen), dyr lommebok med alt innhold, dyr klokke, to par dyre solbriller, ny parfyme, og alle smykkene mine var borte! Og vesken min med medisiner og sminke. Det eneste som var igjen var klær. Tingene til Martine og Michelle var selvsagt også borte!
Hostelleieren ringte politiet, og de fant ut at noen hadde klatret opp hostellveggen, og lirket opp vinduet på rommet vårt. Han hadde sneket seg inn og fylt baggen min med alt han ville ha, før han låste seg ut døra og hoppet ned igjen.
Naboen fant baggen min i hagen sin, med sminke og medisiner hvertfall. Tyven hadde kastet baggen ned dit før han hoppet ned selv, og sortert hva han ville ha og ikke.
Vi regnet ut at han har fått med seg verdier for over 20 000! Håper bare forsikringen dekker de stjålne tingene, nå venter vi bare på svar.

Bloukrans Bridge, hvor strikkhoppingen gjøres. 216 meter fritt fall - adrenalin kick uten tvil!

Kaptein Krok og Sabeltann på tur. Kom først i mål også selvsagt! (Selv med et par strandinger) haha.
Cango Caves
Maoli Beach
Nadia, meg, Martine og Michelle
Meg og Michelle




Edit; skuffet

Ja, jeg har vært skuffet, irritert, og forbanna.
Jeg skulle da ikke sitte på en skole og hjelpe barn med matte, jeg skulle ned i slummen jeg, der barna trenger hjelp.

Barna på skolen trenger oss jo ikke? Eller..

De kommer på skolen i skoleuniformer, smil om munnen, og sekken sin full av godteri og snacks. Foreldrene leverer de på døra, og henter de når dagen er over.
De har jo både mat, tak over hodet, OG familie.

Noe jeg har lært den siste tiden er om hvor lite overflaten faktisk sier.
Det er utrolig trist å få vite at så mange av barna jeg har blitt så glad i har hver sin historie som virkelig er alt annet enn rosenrød.

En av jentene jeg har blitt sterkt knyttet til kaller meg mommy og vil helst sitte på fanget mitt hele dagen og få klemmer.
Hun gjentar hele tiden "I love you mom", og forteller meg at jeg er verdens beste mamma.
Hun slår eller klorer de andre barna om de nærmer seg meg, og roper "NO! She is only MY mom!".
Når det er friminutt spør hun om hun kan bli med meg på lærerrommet og sitte der med meg.
Når vi sier hade etter skolen begynner hun ofte å gråte. Når jeg spør hvorfor hun gråter, svarer hun "because I'm gonna miss you, mommy". Selv om hun vet at det bare er en dag til neste gang vi ses.

Læreren min fortalte meg først i går hvorfor denne lille jenta klamrer seg fast til meg for harde livet.
Moren hennes har vært dypt involvert i dopingmiljøet, og er fortsatt på kjøret.
Jeg aner ikke hvordan det er med faren hennes, men jeg vet at hun alltid har hatt det ganske tøft hjemme.
Den lille jenta har opplevd og sett ting som ingen barn bør oppleve eller se.
Hun savner en mor - en ordentlig mor.
Mange ganger her nede tenker jeg på at jeg skulle ønske jeg var litt eldre, hadde fullført utdanning, penger, og mulighet til å adoptere.
Er virkelig blitt altfor glad i denne jenta, og jeg får vondt i magen hver gang jeg tenker på at jeg ikke kan ta henne med meg hjem.











Skuffet

Vi er ferdig med tredje uken vår på Dennegeur Primary School i Strandfontein.
Barna i 2. Klasse er blitt veldig glad i oss, og vi i dem. De gir oss klemmer hele tiden, skriver brev og tegner til oss flere ganger daglig, og forteller oss at de er glad i oss. De krangler om hvem vi er mest mamma til, spør om vi kan ringe de fra Norge når vi drar hjem, og generelt overøser oss med kjærlighet.
Tro meg, jeg får vondt av å tenke på at vi ikke skal se disse barna igjen.

Allikevel er det ikke nok.
Jeg prøver å hjelpe de med skolearbeidet, og assisterer læreren og har fått undervise i flere timer. Selvsagt blir jeg glad for å kunne hjelpe en eller to av de med å hvordan man ganger to tall, og av å rette leksene deres og skrive kommentarer om hvor flinke og fantastiske de er.

Men..
Dette er ikke hva vi meldte oss frivillig for.
Vi meldte oss ikke som frivillig for å hjelpe privilegerte barn med gangetabellen.

Vi meldte oss frivillig for å hjelpe underpriviligerte barn. Vi ville gi barn som har mistet foreldre av AIDS litt av den kjærligheten de ikke får. Vi ville mate barn som ikke får mat hjemme. Vi ville vaske barna som kommer til skolen eller barnehjemmet fulle av møkk fordi de lever i slummen.
Vi skulle se den tredje verden, vi skulle gjøre noe godt for noen som aldri kan gjøre noe til gjengjeld for oss.

Barna på skolen vår trenger oss ikke.
Barna i townshippene derimot, trenger all hjelp i verden.

Vi har bestemt oss for å endre neste prosjekt fra å skulle jobbe på en av de beste crechene for barn som har både mat og foreldre, til en crech/skole for barna i Strandfontein som ikke er like heldige.
Er ganske skuffet over hvor organisasjonene vi reiser gjennom fordeler de frivillige, og det er de fleste andre som jobber her og. Hvorfor kommer alle til steder hvor vi ikke gjør noe, når det ligger steder rett rundt hjørnet der vi bor som virkelig er hjelpetrengende?



We're the perfect match, this place and I

Change your thoughts, and you'll change your world.







genser - topshop // bukse og sandaler - zara // klokke - mbmj

She's got Cape Town under her feet

I går gikk jeg og verdens søteste Michelle, vertssøsteren min, til Lion's Head i Cape Town. Kjempe fin tur, og den fineste utsikten jeg noen gang har sett! Må ta turen hit en gang til før vi drar. Er sikker på at jeg er den første (eller hvertfall en av de få) til å bestige "At your own risk" klatreveien til toppen iført kjole og sandaler.
Nå er både jeg og Martine er blitt syke. Veldig kjedelig! Men nekter å la en sår hals holde meg fra stranda i dag. I kveld får vi en søster til i huset, så da blir vi fire på rommet.. Får hvertfall snakke nok engelsk her nede.











This is home now

Jeg kan ikke forstå hvorfor vi er alene her. Ikke en bil eller et menneske å se i nærheten.
Det er hvit sand, turkis hav, sol og klar himmel. Jeg kan ikke se enden på stranda her, men jeg tror vi skimter Cape Town over vannet. Strandfontein er fint, familien min er mer enn fin, livet er altfor fint her!









All that lace

I går dro vi på en liten shoppingtur i Cape Town. Begge kom hjem med vondt i magen og dårlig samvittighet for å ha brukt en del på klær når vi egentlig må få ordnet flybilletter hjem før vi kan sløse.. Smart gjort av Pompel og Pilt. Nå skal vi dra tilbake til bondelandet, så tviler på at jeg får blogget noe særlig før vi drar til byen igjen. Håper dere får en fin uke! Savner dere der hjemme helt sjukt.






Bluse fra Zara, cardigan og shorts fra bik bok.

Where we at

I skrivende stund sitter Martine og jeg på Big Blue hostel igjen, kan dere tro det?
Vi dro tilbake til dritthostellet for helgen. Haha. Dere skjønner, i Strandfontein bor vi virkelig på landet. Det føles ut som vi tar bussen hundre år tilbake i tid når vi drar dit. Det er veldig farlig å gå ute, vi bør aldri gå utenfor døra om vi ikke er begge to, alle bilene tuter og roper etter alle som ser utenlandske ut (ekkelt), vi har verken internett eller telefondekning der, ingen har hørt om wi-fi engang.
Det føles ut som vi har kommet rett fra Farmen eller Robinson, og er tilbake til sivilisasjonen nå. Siden jeg endelig har nett tilgjengelig, så tenkte jeg bare jeg skulle fortelle litt om hvordan jeg har det og hvordan vi lever her.

Money, transport, food.
Det er veldig billig her nede. En rand er 0,5 kroner, og en god biffmiddag på et fint sted koster som regel 100 rand. Men i Strandfontein er det ikke resturanter heller.
Maten i butikkene er også billig, men utvalget i Strandfontein er ikke særlig overraskende; veldig dårlig. Det nærmeste vi kom knekkebrød var riskaker, og det er egentlig lite annet enn frukt som frister. Til nå har godte- og brusstoppet vårt gått veldig bra! Men vi lever jo nesten på et par riskaker og x-antall mandariner og epler dagen. Vi skal bli flinkere til å lage mat, er drittlei mandariner nå.
Det er ikke trygt å ta verken taxi, buss eller tog. Taxiene her er private vans som kjører pirat og er fullstappet med mennesker, og mennene som kjører og ordner med pengene er skumle. Vi tok en taxi, men dette ble første og siste gang! Har aldri vært så redd i hele mitt liv, jeg satt og lette opp en neglesaks der jeg satt. To hvite jenter med to bagger hver.. Perfect target, we know. Men det var enten dette, eller gå langs veien som faktisk er enda skumlere på kvelden.


Den beste middagen vi har spist her; kylling og karri couscous med eplesalat. Sikler av tanken..

Home sweet home.
Vi har fått verdens snilleste og beste mommy, som vi allerede har blitt utrolig glad i. Hun er veldig åpen og lett å snakke med. Og slapp av mamma, mommy-Merle er like overbeskyttende som du er!
Huset vårt er fantastisk. Jeg hadde egentlig forberedt meg på å bo i en liten hytte som kanskje ikke hadde innlagt vann og strøm, så jeg fikk en gledelig overraskelse da vi ankom huset.
Rommet vårt er kjempe stort, og det er til og med et treningsrom i den ene delen av rommet vårt! I denne delen er det også utgang til bassenget/boblebadet som jeg og Martine får ha alene. Her tilbringer vi litt tid når vi ikke jobber. Perfekt!
Vi bruker ca 25 minutter på å gå til skolen vi jobber, dette er en vei jeg hater å gå alene, og prøver helst å få sitte på med naboer som skal samme vei.





They call me teacher Ann/Anne/mommy.
Jeg har blitt lærer her nede. Haha. Vi jobber som sagt på en primary school begge to, og vi har fått hver vår 2nd grade klasse som vi skal være assistenter/lærere i.
Martines klasse er visst små engler i forhold til min. De 45 barna i klassen min har null respekt for læreren, og de springer rundt som gale, slår hverandre, og gjør helst alt annet enn hva læreren sier de skal.
Jeg er faktisk glad jeg fikk denne klassen. For meg har de fått respekt, fordi de vet jeg bytter klasse om de ikke er stille og følger med når jeg underviser.
Jeg har fått undervise alene i både matte og engelsk, og det er faktisk ganske gøy. Men tro meg, ikke noe jeg kunne gjort resten av arbeidslivet.
I timene får jeg hele tiden tegninger, lapper, kort og x antall klemmer. Jeg blir så glad! Hele flokken kommer springende hver gang de ser meg i gangen for å få klem. De klemmer meg og sier "I love you Ann" og "I love you mommy 2".
Da skolen var over på torsdag kom en av de små guttene bort til meg med tårer i øynene. Han klemte meg, og sa "I really wish you were my real mom..".
Det knuser hjertet å høre at de kaller meg mamma, og krangler om hvem jeg er mest mamma til. Selvsagt er jeg glad for at de er glad i meg.. Men det får meg til å lure på om deres egne mammaer i det hele tatt klemmer dem eller forteller hvor flinke og bra de er, og at hun er glad i dem.
Det er kun tre uker igjen av prosjektet, og tre uker til deres sommerferie. Jeg gruer meg faktisk til å dra fra dem. Får jo tårer i øynene hver dag av alt det fine de sier og skriver til meg. Har faktisk aldri følt meg så satt pris på som nå.



Stoked about the next weeks.
- Gå tur til Lions Head og Table Mountain
- Besøke Khayelitsha township
- Besøke Robben Island, fengselet hvor Mandela satt i 27 år
- Chille på noen av de fineste strendene her nede
- Tredagers Garden route weekend trip, hvor vi bla. skal ri elefanter, dra på safari, besøke en cheetah farm og..
hoppe i strikk fra verdens høyeste bungy jump bro! 220 meter fritt fall. Kommer ikke hjem før jeg har gjort dette, ok?
- Besøke en nasjonalpark, og løvefarm hvor vi kan gå med løvene og kose med de små løvebabyene!

Resten tar vi som det kommer. Om du har noen must-see forslag til oss, så tips meg gjerne! Vil se så mye vi kan, men helst så billig som mulig.

Kayamandi township

På turen vår forrige helg besøkte vi en township kalt Kayamandi. Her bor ca. 26 000 mennesker i små skur av bølgeblekkplater og et par planker. Søppel lå strødd utover alt, og menneskene gikk i skitne og slitte klær.
Alikevel var de alle så blide. De vinket og smilte til oss, og barna kom springende til oss for å klemme oss. Da vi tok opp kameraene flokket barna seg rundt oss for å bli tatt bilde av.
Det hele var så uvirkelig. Jeg kan aldri igjen klage eller tenke at rommet mitt, huset jeg bor i, eller klærne jeg har ikke er bra nok.
Denne townshippen var faktisk en av de fineste av dem, og også en av de tryggeste, siden vi kunne gå inn med kun en lokal guide, og ikke politieskorte.
Hvis dette er blant de fineste townshippene, hvor ille er da de styggeste?
Barn sprang rundt og lette etter mat, og husene var ikke hus, de så ut som fengselsceller. Nei.. Mye værre.
Menneskene her satt veldig stor pris på at vi ville besøke de, og høre på hva de hadde å fortelle oss. Barna kom springende for å klemme oss, og vi hadde bare lyst til å ta de med hjem alle sammen!
Jeg og Martine kjøpte også smykker laget av en av kvinnene her. Ansiktet hennes lyste opp da vi ville ha smykkene, og hun kunne få de 300 kronene til å kjøpe litt mat.
Senere skal vi besøke Khayelitsha township. Denne er 39 km2 og rommer 407 000 mennesker. Her er det farlig å gå rundt, så vi må ha med oss væpnet politi for å gå inn.



























pictures & editing / me

Falling in love with this place

Har så utrolig mye jeg vil skrive, så mange bilder og videoer jeg vil dele med dere! De siste tre dagene har ikke vært annet enn sinnsykt bra! Har besøkt mange fine steder i Cape Town og rundt, og har deltatt i mange forskjellige aktiviteter. Vi får ta det over flere innlegg senere, ettersom både Martine og jeg er utslitte og trøtte nå! I morgen tidlig drar vi på orienteringsmøte med SASTS og de andre frivillige før vi drar videre til vårt nye hjem. Både gleder og gruer meg til å møte familien. Jeg gleder meg til å møte de, men får håpe vi får god kjemi og kontakt med dem fort. Allerede på tirsdag morgen klokken åtte begynner vi å jobbe på skolen i Strandfontain.
Etter å ha snakket med de andre vi har reist med i helgen har jeg store og mange forventninger til vår nye arbeidsplass. Er sikker på at vi kommer til å trives med barna på skolen. Er så utrolig takknemmelig for at jeg får oppleve alt dette, og lurer på hvorfor jeg ikke har reist før. Det er så mye fint i verden, og så mye spennende og se!






Vi besøkte som sagt Chapmans Peak, et fantastisk sted! Vi var bare litt uheldige med været da.. Overskyet og kaldt!

Fin gjeng vi reiste med i helgen.









Fikk også mate struts på en strutsefarm. Store, dumme og skumle fugler.





Tror Madcon-Tshawe tar ekstra spillejobber her nede.

Nå får vi hoppe endelig hoppe i seng! Deler igjen rom med mange andre på Big Blue. Ser frem til et eget rom jeg bare deler med Martine nå!

På Afrikas mest sør-vestlige punkt

God kveld kjære dere! Må straks hoppe i seng, vi skal besøke en township i morgen 08.30.
Dagen i dag har vært lang, og veldig innholdsrik kan du si. Har rukket å se både selkoloni, mate struts på strutsefarm, vært på båttur, på marked, nytet utsikten fra Chapmans Peak, gått opp til Cape Point Light House, blitt spylt ned av bølgene i Kapp Det Gode Håp, og spist god middag ute.
Flere bilder kommer senere, har filmet en del også. Men om du noen gang skal til Sør-Afrika så bør du ta en rundtur på noen av disse stedene. Fine opplevelser!










Molo means hello

Endelig er vi fremme i Cape Town! 
Reisen var sykt lang, og vi ble litt lei av aa sitte paa fly og å sove på flyplasser.
Vi sjekket inn på et hostell for backpackers kalt Big Blue. 
Er et white trash hostell hvor vi sover i koyeseng på rom sammen med tre andre jenter. Men vi forventet oss ikke akkurat noen femstjerners hotell med boblebad og room service heller. Så vi er fornoyd!
Dette er bare midlertidig frem til vi drar til landsbyen vi skal bo og jobbe i, som ligger ca. 15 km fra Cape Town. 

Vi er virkelig Knoll og Tott paa tur! Ikke hadde vi funnet ut hva valutakursen lå på heller. Saa da den snille og hyggelige mannen på flyplassen i Johannesburg spurte ydmykt og høflig etter driks, stod vi der med 150 rand hver, og spurte om han visste hvor vi kunne veksle! Vi ga han til slutt litt surt 50 rand, hvilket er 30 kroner! Og trodde vi at vi hadde gitt altfor mye..

Det har ennå ikke gått opp for oss at vi er i Afrika. Cape Town er en stor og fin by, og fattigdommen er nesten bare synlig i de enorme townshippene. Det var utrolig langstrakte townshipper vi kjørte forbi fra flyplassen. Det er nesten umulig å tenke seg at mennesker faktisk lever i de små skurene tett i tett.

Jeg er sykt happy for å endelig være fremme, og spise noe annet enn flymat!
Martine er ikke så glad..




Ute på resturantene er det nesten bare frityrstekt mat. Skjønner godt mange legger på seg av å bo her! Men med lite penger og godte- og brusstopp på oss begge her nede blir det mye suppe og grønnsaker isteden.


I dag sjekket vi ut et av Cape Towns treningssenter også; Virgin Active. kjempe stort og fint, og har svømmebasseng!




I morgen drar vi på helgetur!
Vi skal chille på hout bay beach, kanskje på cruise til colony of Cape fur seals, kjøre langs Peninsula, til Cape of Good Hope og Cape Point, og overnatte på et campus i Stellenbosch.
Lørdag skal vi besøke Kayamandi township, på vinsmaking, besøke det sørligste punktet i Africa Cape Agulha, og sove der. Søndagen skal vi kanskje dykke og se hvithaier! (vi er i et bur selvsagt), se de 5000 afrikanske pingvinene i Bettys Bay, og kjøre langs den fine False Bay kysten før vi drar tilbake hit.

Vi snakkes senere, nå skal vi på dagens andre treningsøkt; svømming på treningssenteret.

Bow down for Queen Cara

Elsker Vogue Australias oktober 2013 editorial med Cara Delevingne. Hun er en ny Kate Moss i mine øyne - perfekt.
Photographer: Benny Horne. Stylist: Christine Centenera. Hair: James Rowe. Makeup: Sally Branka.









Good night

"Jeg vil ha lysebrunt hår, uten for mye spill og tydelige striper, og IKKE rødskjær", sa jeg.
5 timer senere og flere forsøk på å redde skadene, gikk jeg ut med blond-brunt-rødt hår. Får ikke bestemt meg hvilken farge det er. Men striper, rødskjær og spill ble det.
Note to self; ikke sjangse på lærlinger når det kommer til hårfarging.

Nå sitter jeg i et rent pakkekaos, skapet mitt er stødd utover gulvet og jeg hater å finne ut hva jeg skal prioritere å ha med meg. Har nettopp brukt 2500 på rabiesvaksiner, 500 på myggspray, og et par tusen til på andre vaksiner.
Midt oppi forbredelseskaoset mitt, klarer jeg ikke være annet enn glad. Akkurat nå skal det bli deilig å legge fra seg alle bekymringer her hjemme. Reisingen kom på det perfekte tidspunkt.





You see through me


We make believe, I've never seen your face, you neither me
You catch my eye, I'll register a smile


You were more than just a friend, oh the feeling
It never came to an ending, I can't bear to see you


I always thought it was a shame
That we have to play these games

It felt like you really knew me
Now it feels like you see through me

pictures and editing / me, lyrics / sunset by the xx

One week to go!

I dag har vi endelig fått vertsfamilie, og heldigvis får jeg og Martine bo sammen!
Vi skal bo med en vertsmamma og datteren hennes på 20 år. Vi skal bo et sted som heter Strandfontein og ligger nær vannet i Western Cape Town. Etter bildene å dømme har vi bare mye å glede oss til - det ser både rolig og trygt ut.
Vi skal også jobbe sammen først fire uker på en Primary-School, med barn opp til 7 år. Skolen har ca. 1000 små elever på 28 lærere. Sykt? JA. Tror nok vi blir til nytte noen de overfylte klassene.
Etter dette skal vi jobbe de siste fire ukene på et barnehjem/barnehage som kun er åpen på dagtid. Der er det 80 barn fra 2-5 år, på 9 voksne. Blir nok litt å gjøre her også tenker jeg! Men jeg er så glad vi fikk komme på prosjekter som har med barn å gjøre. Gleder meg veldig! 





Les mer i arkivet » Oktober 2015 » April 2015 » Oktober 2014 » September 2014 » Mai 2014 » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013 » November 2013 » Oktober 2013 » September 2013 » August 2013 » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013 » Desember 2012
blogg.no leverer teknologien bak akhs. Bloggen skrives av © Anne Kari og er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no.
hits Follow my blog with Bloglovin